Gullik Kirkevoll (1895 - 1978)
En særegen samler
av
professor Kolbjørn Skaare, Universitetes Myntkabinett
Den myntsamling som her legges frem til auksjon, kommer fra NSB-fullmektig
Olav Kirkevoll (1923-1995). For undertegnede føles det imidlertid
riktig ved denne anledning å trekke frem far til Olav, Gullik
Kirkevoll (1895-1978). Det var gamle Gullik som bygget opp denne store
og viktige myntsamlingen - og de andre samlingene som danner grunnlaget
for den storslagne testamentariske gaven som tre kulturinstitusjoner,
Valdres Folkemuseum, Valdres Historielag og De Sandvigske Samlinger
(Maihaugen), har fått på deling av Olav Kirkevoll. Gullik
var født på garden Kirkevoll i Røn i Vestre Slidre.
Han var odelsgutt til garden, men reiste tidlig til Kristiania. På
Ekeberg fikk han etablert seg med hus og stor hage der han drev gartneri.
Garden hjemme i fjellbygda fikk han naturlig nok mindre tid til å
stelle med, men den ble i hans eie. Han trivdes særlig godt
i fjellet, får vi vite. I ungdommen streifet han der både
sommer og vinter, på jakt og fiske. Både natur og kultur
lå i hans interessefelt.
Med utgangspunkt i ei kjær gammel stølsbu hadde han sin
spesielle tumleplass i Vestre Slidre Vestfjell. Her kartla han grundig
blomster og vekster, annen natur og fornminner.
Bygdekulturen tok han med seg til byen. Folkemusikk og folkedans
var naturlige aktiviteter for Gullik Kirkevoll. Selv var han flink
spelemann, mye brukt både i Bondeungdomslaget og naturligvis
i hans eget bygdelag i byen: Valdreslaget. I det samme miljø
trådte denne store og tunge karen dansen med stor dyktighet.
Både han selv og hans kone virket som instruktører i
folkedans. Gullik fant seg ei jente fra fjellbygdene. Det var Live
Sylfestdatter Guldbakke fra Sjåk i Gudbrandsdalen. Man kunne
kanskje spøke med at her ble det da svært mye "gull"
og "sylv"! Og penger må det ha blitt av virksomheten
til Gullik Kirkevoll. Uten at vi skal ta noe detaljert oversyn over
alle hans forskjellige samlinger, bør vi få med oss at
han samlet gammelt sølv og andre antikviteter, våpen,
frimerker - og altså mynter. Selv om han kan sies å ha
samlet i en gunstig tid, må man ha lagt ned betydelige summer
etter datidens mål og kroneverdi.
Da undertegnede som student høsten 1954 hadde begynt å
arbeide ved Universitetets Myntkabinett, var Gullik Kirkevoll en av
de første myntsamlere han fikk hilse på. Som halvt valdres
og halvt gudbrandsdøl, oppvokst på Hedemarken, var studenten
fortrolig med den landsens beskjedenhet som Kirkevoll opptrådte
med. Hans ærend var å be om en anbefaling fra Myntkabinettets
sjef, dr. Hans Holst, av sin søknad til Norges Bank om å
få innvilget tildeling av 3000,- i dansk valuta. Det var restriksjoner
på valutaveksling i de dager. De fremmede penger skulle Kirkevoll
kjøpe mynter for på et par auksjoner i København
og én i Amsterdam "hvor en dansk kommisjonær vil
ivareta mine interesser", som han skriver i søknaden.
Det var norske mynter fra Christian IV og Frederik 111 det gjaldt:
"Disse myntene er sjeldne museumseksemplarer som det neppe noensinne
vil bli høve til å få tilbake til Norge,"
hevder han og sier videre om dem at de "er av den største
betydning, ikke bare for samlere, men for alle som har interesse for
vårt lands historie. De bør derfor aldri senere komme
ut av landet igjen."
Dette var ikke første og heller ikke siste gangen at Gullik
Kirkevoll ba om og fikk slik støtte fra Universitetets Myntkabinett
til sine valutakjøp. På den tiden hadde Myntkabinettet
en del dubletter det kunne avse, og disse ble - i forståelse
med Universitetets ledelse - solgt. Her fikk Gullik Kirkevoll, som
jo var blitt en slags forretningsforbindelse, anledning til å
kjøpe, noe han gjorde flere ganger fra midten av 1940-årene
til ut i 1950- årene. Det dreiet seg for det meste om utenlandske
mynter fra nyere tid, men også en rekke norske og utenlandske
medaljer gikk ved kjøp over i Kirkevolls eie. Det var fortrinnsvis
objekter i gull og sølv det gjaldt, og prisene - selv for den
tiden - må vel karakteriseres som hyggelige. Et helt spesielt
og unikt salg var det da Myntkabinettet i 1946 overlot den ene av
sine tre norske sølvgyldener/joachimstalere 1546 (Gullnesdaleren)
til Gullik Kirkevoll for den svimlende sum av kr. 1000,-. Myntkabinettet
trengte så inderlig penger til nye skap og montre. På
Universitetet var de bortskjemt med at en slik kuriøs innretning
som et myntmuseum ikke skulle koste noe, så derfra var det lite
eller ingenting å hente.
På en måte kommer nå altså Gullik Kirkevolls
samleriver og eventuelle kupp et par ruvende museer til gode. Vi vet
at han i levende live interesserte seg svært for Valdresmuseet
og ofte var med på møter og tilstelninger der. At også
museet på Maihaugen er blitt tilgodesett i Kirkevoll-testamentet,
kan vel være en tributt til mor Live fra Sjåk. Uten å
vite noe sikkert om dette vil undertegnede anta at Olav Kirkevolls
testamente videreførte tanker og innstilling som hans kulturbevisste
foreldre hadde.
Vi overlater oppsummeringen av Gullik Kirkevolls liv til sambygdingen,
forfatteren Knut Hauge. I sine minneord sier han blant annet dette:
"Han var ein ruvande kar både i det ytre og i kraft av
sin eigenarte personlegdom. Meir enn andre levde han seg inn i natur
og miljø og kulturlandskap. Han kjende det ut og inn, både
si eiga tid, og på em merkeleg måte hadde han heile gamletida
i blodet. Han hadde ei usløkkjeleg interesse for alt som høyrde
Valdres til, for folkemusikk, folkedans, idrett og alle fritidssyslar
som levde mellom sprek ungdom her. Denne mannen hadde utruleg mange
interesser og hobbyar. Han hadde ei praktfull samling av gammalt sylv,
ei myntsamling som skal vera mellom dei beste, og likeeins frimerkesamling.
Gullik Kirkevoll har vore em sentral person i kulturlivet både
her heime og mellom Oslo-valdresane. Det er ikkje mange som har gjort
em større insats der. Det er alltid eit djupt vemot med desse
gamle som går bort, men takksemda får vera større
for alt det dei var og fekk utført."
